Skjønnhet ut av smerte: I Portugal har en musikksjanger oppstått ut av lengsel

Ulykkelig kjærlighet, sosial urett, nostalgi, og en lengsel etter bedre tider blandet med en følelse av håpløshet. Den særegne portugisiske musikksjangeren Fado, som betyr skjebne, vokste frem blant Lisboas fattige bydeler, og er i dag en del av UNESCOS immaterielle kulturarv.

Cosmopolite Scene har i en årrekke invitert store Fadosangere og musikere, og i år presenterer vi Cristina Branco 12. mai. 

Maleriet «O fado» (1910) av den portugisiske maleren José Malhoa søker å fange essensen av Fado. Malhoa studerte karaktersterke personer og skisset flere personer som bodde i bydelen Alfama i Lisboa. Modellene til maleriet var fadosangeren, bøllen og gitaristen Amâncio Augusto Esteves og Adelaide da Facada, som bodde i bydelen Mouraria. Adelaide hadde et arr i fjeset, hun solgte lotteribilletter om dagen og var prostituert om natten.

Menneskeskjebner er sentralt i fadoen som sjanger. «For meg er fado skjebnen, det er livet» sa Amàlia Rodriguez, som blir kalt «Dronningen av Fado» og «Portugals sjel». Hun var berømt for å samle alle verdens sorger og bedrøvelser, men fremfor alt: Lengselen.

Det var Amàlia Rodriguez som fikk Cristina Branco til å ville bli fadista. På sin 18. årsdag fikk Branco et av Rodriguez sine album i gave av sin bestefar. Gaven åpnet for hennes oppdagelse av lidenskapen og de sterke emosjonene i fadomusikken, og det sterke båndet mellom poesi, musikk og stemmens kraft.

Det går et sorgens strøk igjennom fadomusikken, og i Portugal finnes det et eget ord for å beskrive nettopp dette: «Saudade» - en følelse av lengsel etter noe du er glad i, som du har mistet, men som en gang kanskje kommer tilbake.

Som en sjømann med hjemlengsel.
 

Cristina Branco spiller på Cosmopolite 12. mai. 

Her kan du lytte til musikk, lese mer og se musikkvideo av Cristina Branco.