8. mai kommer Etuk Ubong til Cosmopolite.
Jeg møter Etuk Ubong over videosamtale. Før vi rekker å begynne med spørsmålene, vil han bare forsikre seg om én ting: at lyden er god, og at internettet holder.
Så lener han seg tilbake, smiler og sier at han er klar.
Det passer ham godt. Han virker som en artist som alltid er klar – for neste idé, neste konsert, neste samtale om musikkens plass i verden.
Og akkurat nå er det Oslo han tenker på.
– Jeg har visst om Cosmopolite lenge, sier han. – Jeg har sett så mange store musikere spille der. Marcus Miller. Femi Kuti. Mange navn jeg respekterer. Så da invitasjonen kom, tenkte jeg bare: wow.
– Jeg har vært i Sverige før, men aldri i Norge. Så dette er spesielt for meg.
Etuk Ubong er født i Lagos, med familierøtter i Akwa Ibom sør i Nigeria. Når han snakker om oppveksten, beskriver han to verdener som møtes.
Den ene handler om familien, kulturen hjemmefra, kirkemusikken og tradisjonene han vokste opp med. Den andre handler om Lagos – en enorm by der mennesker, språk og uttrykk møtes hver eneste dag.
– Lagos er som London eller New York, sier han. – Du møter mennesker fra overalt. Mange kulturer lever side om side.
Det er lett å forstå hvordan det har formet ham. Musikken hans bærer preg av bevegelse, krysspollinering og nysgjerrighet. Tradisjon og samtid samtidig.
– Jeg fikk kulturen min hjemmefra. Men byen lærte meg hvordan ulike mennesker kan eksistere sammen.
Historien om hvordan trompeten kom inn i livet hans er enkel – og fin.
Han spilte trommer og perkusjon i kirken som barn. En dag så han trompetisten spille og ble fascinert.
– Jeg sa til moren min at jeg elsket instrumentet.
Det neste hun gjorde, var å gå bort til musikeren etter gudstjenesten.
– Hun sa: “Dette er sønnen min. Jeg vil at du skal lære ham å spille trompet.”
Der begynte reisen.
Senere møtte han en lærer som introduserte ham for jazz og navn som Louis Armstrong, Clifford Brown, Miles Davis og John Coltrane.
– Da skjønte jeg at dette kunne bli livet mitt.
Når han snakker om Louis Armstrong, handler det ikke først og fremst om teknikk.
– Det hørtes ut som kommunikasjon. Som om trompeten snakket.
Etuk Ubong beskriver sin egen lyd som Earth Music.
Han sier det rolig, men med tydelighet – som noe han har brukt lang tid på å bygge.
For ham handler det om å samle ulike musikalske språk og bruke dem til å si noe om verden vi lever i: kjærlighet, politikk, smerte, håp, fellesskap.
– Jeg vil at det som skjer på jorden skal reflekteres i musikken.
I lydbildet hans finnes spor av afrobeat, jazz, funk, soul og highlife. Men også noe mer personlig: rytmer, melodier og strukturer han selv har utviklet.
Han nevner Tony Allen som et eksempel på hvordan én musiker kan forme et helt uttrykk.
– Tony Allen definerte afrobeat gjennom grooven. Jeg prøver å gjøre det samme på min måte.
Det er ambisiøst sagt. Men han sier det uten ego. Mer som et ansvar.
Vi snakker også om prosjektet hans The Truth, en konsertserie og møteplass han har bygget i Lagos.
Når jeg spør hvorfor det er viktig for ham, svarer han raskt.
– Jeg ønsket å skape et trygt sted for mennesker.
Han snakker om et rom uten diskriminering. Uten klasseskiller. Et sted for dialog, fellesskap og kulturell utveksling.
– Et sted hvor du kan være den du er, og samtidig bidra positivt.
Han håper konseptet kan vokse videre. Kanskje til London. Kanskje til andre steder i verden.
Det er lett å se at dette handler om mer enn arrangementer. Det handler om hvordan mennesker møtes.
Når jeg spør hva publikum på Cosmopolite kan forvente 8. mai, blir han mer intens i stemmen.
– Spiritualitet. Følelser. Glede.
Han beskriver konsertene sine som energiske og rytmiske, fulle av bevegelse. Men også som noe som kan gi ro.
– Noen ganger gråter folk. Noen ganger danser de. Noen ganger synger vi sammen til slutt.
Han smiler.
– Det er en total opplevelse.
Så sier han noe som oppsummerer hele samtalen vår.
– Når jeg står på scenen i Oslo, blir det mitt hjem. Og alle som kommer, blir familien min.
Til slutt spør jeg hva han håper folk tar med seg hjem etter konserten.
Han tenker et øyeblikk.
– En følelse av å være fylt opp.
Ikke nødvendigvis med ett svar. Men med energi. Klarhet. Kanskje en påminnelse om hvem man er.
Etter samtalen sitter jeg igjen med følelsen av at han mener hvert ord han sier. Ikke som markedsføring. Ikke som artistsnakk.
Mer som et menneske som tror fullt og helt på at musikk fortsatt kan samle folk.
Og akkurat det gjør ham verdt å høre.
