Margo Cilker: Vagabond og anekdote forteller med countryfolkviser

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Kvelden åpner helt der oppe med finfine «That River» fra det kritikerroste debutalbumet «Pohorylle» fra fjoråret, som figurerte på årsbestelistene til en rekke utenlandske musikkmagasiner. Deriblant Glider, Mojo, Uncut og Stereogum. Den, og påfølgende «Lowland», omhandler det fargerike naturlandskapet i Oregon. Så beveger vi oss over til Idaho. En mangesidig og fascinerende stat, ifølge Cilker. Her kan man finne Doomsday Preppers og andre raringer.

Sangerinnen fra Enterprise, Oregon kom til Oslo på egenhånd uten backing band på denne første visitten. Det fører til at en del av nyansene og harmoniene i musikken går tapt, men vi får en god mulighet til å komme nærmere innpå personligheten hennes og noe av bakgrunnen for låtene.

Cilker virket en anelse sliten, som hun sa, og en smule nervøs der hun sludret og skvaldret i vei mellom låtene; om da hun bodde i Bilbao, hvor mye hun satte pris på de små konsertstedene som har besøk av internasjonale artister og det å få lov til selv å turnere denne scenen.

«Jeg føler meg fremdeles som en rookie», poengterer hun, og sier at det ikke er så lenge siden hun selv var en publikummer, men hun har turnert statene ganske heftig de siste sju årene, og albumdebuterte altså først i fjor, med et album produsert av Sera Cahoone fra Band of Horses og Carissa’s Wierd.

Denne høstkvelden, hvor flertallet av det norske folk var opptatt av en fotballkamp på Ullevål Stadion mellom Norge og Serbia i Nations League, fikk vi som var på Belleville i stedet bli bedre kjent med bakgrunnen for låtkatalogen til den lovende countrysangerinnen fra Oregon.

Vi får vite hvor mye hun setter pris på å reise, om forholdet til Neil Young og hans musikk. En anekdote fra Youngs hjemby Redwood City i California – som Cilker har besøkt uten å treffe sin helt – der han angivelig kom inn på den lokale kafeen T-Bone Bella Vista (i 1973 traff han sin kone der) og bemerket «I like your shoes» til en tilfeldig gjest, så snudde han seg og gikk.

Om verdens beste frokost i New Mexico;  «Christmas style». Det vil si; med både grønn og rød pepper. Disse historiene, litt nervøst eller ukonsentrert fortalt, skaper en hyggelig, angenem atmosfære.

Det var godt å høre låter som «Kevin Johnson» og «Brother, Taxman, Preacher» live. Sju låter fra debutalbumet blir fremført, og noen helt ferske låter, og eldre låter som «Bilbao Precipitation» fra EP-en «California Dogwood». Under spillingen av denne låten, om en regnfull dag (på flere måter) i den spanske byen, hilser hun til en venn, Magnus, som var i Bilbao når hun bodde der.

Den bærende kraften er hennes klare, fine stemme og akustiske gitarplukking. Tidvis savnes det mer dynamikk eller variasjon i lydbildet. Det vil komme med flere musikere på scenen. Tematisk handler det om forventninger og anger. Det er mye som foregår på det tekstlige planet i Cilkers forholdsvis enkle sanger. Det er likefullt en tidløs kvalitet ved låtene hennes, det plasserer henne som siste tilskudd på en lang linje innbefattet Emmylou Harris, Lucinda Williams, Gillian Welch med flere. Tiden vil vise om hun har mer til felles med disse enn vokalkvalitet og til dels musikalsk likhet. «Pohorylle» lover ihvertfall godt for fremtiden, og selv om hun nok har hatt bedre dager på denne turneen mistet vi ikke interessen for å se henne live.

Utover hennes egne låter var det covere av John Hiatt, Tom Waits, og mest overraskende muligens; Death Cab for Cutie. John Hiatts «Your Love Is My Rest», fra «Walk On» (1995), kommer midtveis i grunnsettet, sjette låt, Tom Waits’ «Back in the Crowd, fra «Bad as Me» (2011), er første ekstranummer, og planlagt. I tillegg spiller hun spontant Death Cab for Cuties «I Will Follow You Into the Dark», fra albumet «Plans» (2005) . En låt også gjort veldig bra av svenske Pablo Matisse (video), med medlemmer fra Division of Laura Lee, The Soundtrack of Our Lives, Union Carbide Productions og Affordable Hybrid. Miya Folick har også tatt an denne moderne klassikeren (video). Et fint øyeblikk er det også med Cilker.

Det var en gemyttlig, trivelig kveld. Neste gang håper vi å kunne se henne med fullt band på en større scene. Da kanskje også et nytt album og enda flere artige historier.