Candura

Her på Cosmopolite synes vi det er ekstra fett med de sjeldne bandene som nærmest blir sagnomsust før de egentlig rekker å gi ut musikk. Candura er et sånt band.

Før de hadde sluppet én eneste låt, eller gjort noe særlig ut av seg på instagram, hadde ryktene allerede begynt å spre seg. Og før de egentlig hadde rukket å presentere seg for verden, var de allerede booket til Spot Festival og Copenhagen Jazz i Danmark, i tillegg til Øyafestivalen.

Og så kommer selvfølgelig det litt irriterende spørsmålet: Er de faktisk så bra som folk skal ha det til? Svaret er, så langt vi kan bedømme det: ja, og vel så det!

I sentrum står Gabriela Garrubo, født i Brasil, med portugisisk som musikalsk språk og den brasilianske musikkarven som en selvfølgelig del av uttrykket. Rundt henne finner vi Sigmund Vestrheim på trommer, Leo Geller på bass, Ole Petter Ålgård på tangenter og Erlend Mokkelbost som musikalsk leder - alle med bakgrunn fra ganske andre deler av det norske musikklivet.

Det er nettopp i dette møtet det begynner å bli interessant: mellom det brasilianske og det norske, mellom ulike musikalske tradisjoner og personligheter som kanskje ikke umiddelbart skulle havne i samme band. 

Mokkelbost har fortalt at han dro til Rio for rundt tretten år siden og ble «helt forelsket i musikkscenen der». Siden har han gravd seg stadig dypere ned i brasiliansk musikk, ikke minst i den psykedeliske Tropicalia-bevegelsen, et musikalsk «rabbit hole» han fortsatt oppdager nye sider av.

Candura er på mange måter resultatet av dette kaninhullet. Musikken har røttene i samba, bossa nova og MPB, men tar seg på omveien gjennom disco, funk, indie, soul og klubbmusikk - og kommer ut på den andre siden som noe både varmt og særegent, og, ganske enkelt, vanskelig å sitte stille til.

Debutsingelen «Por Aí» er ute på Jansen Records om du ønsker en smakebit, og debutalbumet kommer i 2027.

Vi er ganske fornøyde med at Cosmopolite får ha Candura på besøk mens de fortsatt er nye nok til at vi kan late som vi oppdaget dem selv!