MULTI-MANOUCHE | Tcha Limberger spiller på Djangofestivalen denne uka

MIDT I MUSIKKEN

Tcha ­Limberger

Belgisk django/manouche-, sigøyner- og folkemusiker

Spiller på Djangofestivalen på Cosmopolite 26. jan.

NB: Denne artikkelen stod på trykk i Klassekampen mandag 23. januar, og er skrevet av journalist Frida Fliflet.

– Både bestefar og faren min var turnerende musikere, så det var alltid musikk hjemme da jeg vokste opp. En nær familievenn, [gitarist] Koen De Cauter, introduserte oss for ungarsk og rumensk sigøyner-/folkemusikk, New Orleans-jazz og flamenco. Det var faktisk det som var min første kjærlighet: Da jeg var to år måtte mamma sette på flamenco-plate for at jeg skulle sovne. Haha.

Som seksåring lærte jeg gitar og å synge, og begynte å opptre. Og folk blir gira når de ser en så liten unge spille og synge, vet du, jeg hadde mye overbevisning og tydeligvis litt talent. Folk elsket det. Plutselig spilte jeg konserter i hele Belgia.

Jeg ville bli flamencomusiker, men fant fort ut at du kan ikke fake flamenco. Som 12-åring bestemte jeg: enten dropper jeg flamencoen helt, eller så må jeg flytte til Spania. Det siste gikk jo ikke, så i stedet begynte jeg å spille med et New Orleans-jazzband, startet med klarinett, gikk fra gitar til jazzgitar i Django Reinhardt-stil, og ble med i familiebandet.

Tidligere har jeg pleid å si at jeg er autodidakt, men det er ikke sant – jeg har vært omgitt av dyktige musikere, og lært av alle rundt meg. Fra jeg var 13 jobbet jeg som konsertmusiker flere ganger i uken.

Så du startet som gitarist?

– Jeg ble 17 før jeg våget å røre en fiolin. Da hadde jeg ikke mye håp, hehe, for hvis du vil bli skikkelig god, må du starte som liten unge. Men det slo meg: Hvorfor spiller alle plutselig gitar? Vi er av manouche-slekt, bestefar og oldefar var fiolinister – så jeg tenkte jeg skulle prøve. Da jeg var 22 måtte jeg ta et valg mellom klarinett og fiolin – jeg valgte vekk klarinetten, som var vanskelig, for jeg hadde øvd mange timer hver dag i ti år og var endelig blitt ordentlig god. Det kjentes som et risikabelt valg. Men jo da, nå er fiolinen hovedinstrumentet.

Du forelsket deg i ungarsk musikk, og bestemte deg for å lære deg det notorisk vanskelige språket?

– Ja, det var en ungarsk fiolinist som sa til meg at «du kan aldri lære deg magyar nòta (en type ungarsk, sigøynerspilt folkemusikk), hvis du ikke snakker ungarsk! Jeg visste han hadde rett – så jeg lærte en del hjemme før jeg flyttet til Budapest for å studere. Det var for øvrig første gang jeg fikk en musikklærer.

Har du gjort det samme med andre språk også?

– Ja, jeg lærte meg rumensk og flyttet til Romania, og så klart spansk som følge av kjærligheten til flamenco og søramerikansk musikk, gresk – jeg har en gresk trio, Trio Tatavla – og russisk, og i Belgia lærer man jo flamsk, fransk og tysk, og pappas morsmål er romani. Jeg bor i Baskerland nå, men tror aldri jeg kommer til å virkelig lære baskisk, rett og slett fordi musikken herfra ikke appellerer til meg – den er veldig marsj-aktig, militærliknende, 4/4-takt.

«Sigøynermusikk fins egentlig ikke.»

Det høres ut som du har en «alt eller ingenting»-tilnærming?

– Ja. Det er ikke noe poeng i å gjøre ting halvveis. Jeg kan lett lage musikk på f.eks. tabla, men jeg kan ikke spille tabla. Da måtte jeg flyttet til India, lært et av språkene, lært om kulturen, bodd der i årevis … Hele greia.

Du snakker om fedre, bestefedre, onkler. Jeg kommer ikke på noen kjente django/manouche-musikere som er kvinner. Har dette vært sett på som menns arena?

– Ja, det har vel det. Heldigvis fins det noen unntak, som Czinka Panna på 1700-tallet – hun var utrolig populær og reformerte magyar nòta. Eller Elka Vultcheva, en fantastisk bulgarsk fiolinist. Men jeg har ikke møtt noen som jeg virkelig vil ha i bandet mitt, som er trist. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg håper det forandrer seg.

Hvordan stiller du deg til begrepet sigøynermusikk?

– Jeg pleier å si at sigøynermusikk egentlig ikke fins. Små sigøynerband som drar rundt fra landsby til landsby spiller det folk vil høre der de er. Hvis du er sigøyner fra Bulgaria og drar til Serbia, vel, da lærer du deg serbisk musikk, fordi det er slik du tjener penger. Men så klart, sigøynermusikk er all musikk som blir spilt av sigøynere. Og musikken reiser og blir til noe annet, slik den skal. Det er vanskelig å båssette den.

Artikkelen er en del av MUSIKKMAGASINET i Klassekampen, leses her: