Les mer
- Artikkel
- Intervju
- Artikkel
Vokalen ble spilt inn i Paris i 2016 og 2018. Samme år spilte Konés faste liveband inn lyd i Mali. I tillegg kommer en jamsession på Mallorca. Opptakene ble så sendt, under pandemien, via Portugal, til Lees studio i Los Angeles, hvor han la til keyboards, elektroniske trommebeats og litt til.
Arbeidsform til tross, «Bamanan» har blitt et album der det sosiale engasjementet (også en grunnpilar i Les Amazones d’Afrique) spilles ut i en fusion av lokale tradisjonsuttrykk og global produksjon. Og selv på sitt mest generiske låter sluttresultatet livlig.
Sanger og låtskriver
Koné er for øvrig ikke griot (en slekt med ansvar for kulturell tradisjonsbæring). Men hun skriver – og synger – inspirert som en. Inspirasjonen er hentet fra det sørlige Mali, og særlig Bamako, byen der hun holder til. Tittelen peker direkte tilbake både på landområdet og språket bamara, med røtter i det riket som var der før Malis nåværende grenser ble satt.
Åpningssporet «Bi Ye Tulonba Ye» går rett i rette med situasjonen i det borgerkrigsrammede landet. Et insisterende bønnerop for fred og fordragelighet der samspillet mellom den varme vokalen og elektronikken er så tidløs at det løfter låten ut av det stedsspesifikke … og over i en allmenn påminnelse om at en bedre verden er mulig. Funken i «Shezita» et par spor senere har samme budskap, men da som en fremsnakking av motstandskraft i møte med mer lavskala vold.
Djembe-trommer slår så an rytmene for albumets heftigste call-and-response i påfølgende «Kurunba». Temaet er det samme, bare sintere, og direkte rettet mot et ekteskapssystem som sjelden er i kvinners favør. I det hele tatt er det en rød tråd av feminisme i tekstene, som er forståelig i ordlyd og frasering, godt utenfor eget språkområde.
Sistesporet «Mansa Soyari», en omarbeidet Les Amazones d’Afrique-låt, er både i innhold og sitt bejaende kora-drevne uttrykk en feiring av kvinnelige forbilder. Og Rokia Koné står selv frem som et forbilde for hvordan kryss-kontinentale samarbeid kan være sødmefylt fruktbare.
Teksten ble publisert i Klassekampen og er skrevet av Aslaug Klausen. Lenke til Klassekampens artikkel her.