Les mer
- Artikkel
- Intervju
- Artikkel
Åpenheten i bestillingen fra Miloud Guiderk, i Jon Balkes komponering, i Amina Alaouis stemme og i musikerne gjorde det mulig å forene tre musikktradisjoner og utøvere fra hele verden i ett samhørig musikalsk prosjekt.
Skoleveien Miloud Guiderk vandret langs som barn var et sansenes potpurri av ulike kulturelle inntrykk, språk og lukter som smeltet sammen til en høyere enhet. Noen vil kalle det å gjenskape en slik kulturell smeltedigel mellom fremmede musikere; en naiv og barnslig drøm.
Mange år senere har Guiderks drøm om barndomsnostalgi og sterke idealisme materialisert seg som et internasjonalt hyllet foregangsprosjekt innen moderne jazz som kalles «et mesterverk» av anmeldere.
Jon Balke hevder at flere viktige forutsetninger var på plass for at Siwan skulle bli vellykket. En veldig åpen bestilling fra Guiderk som ga rom for egentolkning, i tillegg til romslige betingelser i form av tid og ressurser muliggjorde den kompliserte oppgaven med å veve sammen så ulike musikktradisjoner.
Bestillingen som ble starten på mesterverket
Ensemblet Siwan, som har blitt det Jon Balke kaller «en familie» kom sammen da Miloud Guiderk, kreativ leder av Cosmopolite, bestilte et verk i anledning jazzklubbens 15-års jubileum.
Balke fikk en bunke CD-er med marokkansk musikk overlevert fra Guiderk, og var i starten skeptisk til å lage en bro mellom Marokko og Norge, helt til han ble fanget av stemmen til Amina Alaoui.
- Amina hadde en åpenhet i stemmen. Hun hadde en ro, og klang i stemmen, som minnet meg litt om jazzvokalister. Jeg ble nysgjerrig og lurte på: Kanskje hun kan være åpen nok til å ta imot nykomponert musikk fra en norsk komponist?
Alaoui måtte overbevises hun og, så Balke dro ned til Granada med råskisser av musikken og fiolinist Bjarte Eike. I tre dager spilte de sammen, studerte maurisk arkitektur i Alhambra og spiste i småsmugene.
Balke kombinerte tre improvisasjonstradisjoner i sin komposisjon: Gharnati, italiensk barokk og moderne jazzimprovisasjon. Balke hadde jobbet med Bjarte Eike og Barokksolistene, og brukte barokkmusikken som en bro mellom Gharnati og jazz. Navnet Siwan betyr nettopp treenighet eller triangel, på det utdødde språket Aljamiado.
Prosjektet ble en suksess på premieren, og ECM-innspilling og fremførelser i Stavanger og Bergen festspillene fulgte.
Det går en linje fra Gharnati til tidlig italiensk barokk
Musikktradisjonen Alaoui synger innen heter Gharnati, og har røtter tilbake til sivilisasjonen Al-Andalus (711-1492) som blomstret opp på den iberiske halvøy. I Al-Andalus levde kristne, jøder og muslimer i fred og skapte en vibrerende høykultur, imens Europa levde i skyggen av middelalderens dogmer.
- Al-Andalus både videreførte kunnskapen fra grekenland og skapte mange innovasjoner, som glass, algebra og titallssystemet og det var en kraftig kulturell oppblomstring innen særlig poesi og arkitektur, forklarer Guiderk.
Balke har brukt poesien fra denne æraen som utgangspunkt for sangtekstene og forteller at han er betatt av enkeltheten i poesien fra denne tiden.
- Diktene beskriver helt enkle ting som å sitte med et glass vin og se på solnedgangen, kjærlighetserklæringer og sjalusidramaer. Poesien vitner om en menneskelighet og fri kommunikasjon som eksisterte i denne sivilisasjonen.
Igjen kommer vi tilbake til åpenheten som en nøkkel for å skape sameksistens. Balke forklarer:
- Poesien gjør det veldig takknemlig å jobbe med i forhold til jazzmusikere, for å skape fleksible musikalske strukturer. Diktene er enkle, åpne og lar seg kna.
Guiderk har en svært intuitiv forståelse for musikk, og presenterer en teori han har luktet seg frem til: Gharnati må ha en sammenheng med tidlig barokkmusikk, hevder han! Balke lurer på det samme:
- På 1500-tallet, da den tidlige barokken begynte å blomstre opp i Napoli så var byen et spansk visekongedømme. Spania hadde en liten koloni i Napoli, og der var mange av musikerne og trubadurene som fartet frem og tilbake. De tok med seg det de lærte i Spania, forteller Balke.
En sammensveiset og leken familie
Siden oppstarten i 2007 har besetningen i jazzgruppen endret seg. I dag består Siwan av tretten frie sjeler som spiller alt fra strengeinstrumentet kemençe, barokkfiolin og den persiske trommen tombak. Sangerinnen Mona Boutchebak fra Algerie er et bærende element i musikken og beskrives som «av en annen verden» i en anmeldelse.
Mona Boutchebak er en klassisk skolert musiker som har studert andalusisk musikk og poesi, og Balke forteller at å bli en del av Siwan åpnet henne opp for improvisasjon:
- Mona har utviklet seg enormt som sanger, da vi begynte var hun redd for å improvisere – nå er hun helt fri! Balke påpeker at bandet som helhet også er mer frigjort:
- Etter femten år som et band fungerer endelig alle på likt nivå. I begynnelsene var det så mye å passe på og superstjernene på laget skapte naturligvis et hierarki. Nå er vi en sammensveiset familie, og alt blir mer lekent og morsomt!
Miloud skyter inn:
- Det er flott å ha Siwan tilbake etter 15 år, der de ble født.
Og Balke svarer:
- Ja, nettopp derfor er det genialt å få komme tilbake nå.