800 år med varehandel på tvers av kontinenter blir fusion på den nye plata til Ivan Mazuze

Dette intervjuet er en del av den prisbelønte bloggen Now's the time, publisert i Jazznytt og skrevet av Audun Vinger og Filip Roshauw. Hele blogg-innlegget, som forøvrig også handler om at Cosmopolite ikke må miste støtte fra Oslo Kommune kan du lese her.   (Tusen takk til Audun og Filip for at vi fikk republisere intervjuet!

LES INTERVJU MED IVAN MAZUZE I NOW'S THE TIME:

Ørene spisset seg på Jazznytt-kontoret da blogghalvdel Vinger skrudde på Penuka under arbeidet med siste nummer av bladet. Et svært opplagt band spiller snappy og fingernem fusion full av fengende afrojazz-hooks, stor synthpark og instrumentale krumspring, mer enn nok å følge med på. Men så er det også noen oppsiktsvekkende sceneskifter her og der, som om en vegg i studioet faller ut og bandet blir dobbelt så stort, med musikere fra Pakistan og India, Marokko, Gambia og Senegal. Dette er verdenen saksofonisten Ivan Mazuze har skapt seg denne gangen. Musikeren og komponisten er opprinnelig fra Mosambik og har bodd og jobbet i Norge i en årrekke. Penuka er en innspilling av musikk han skrev på oppdrag fra Global Oslo Music, og hvor han i tillegg til sitt eget band inviterte en rekke gjesteartister. På plate høres det ut som et folksomt og festlig lag – men det er også vitnesbyrd om gamle kulturutvekslinger over det afrikanske kontinent, intet mindre. Penuka har slippkonsert den 11. oktober på Cosmopolite – riktig band på riktig sted, må vi kunne si. Vi ringte Mazuze for å høre litt mer om tankene bak musikken.   

Hva betyr tittelen på albumet, Penuka?
– Det betyr å avdekke noe, det er direkte oversettelsen fra språket til den etniske gruppen jeg tilhører i Mosambik. 

Hva betyr det i denne sammenhengen?
– Det har å gjøre med historikken til området, om mellom 500 og 800 år med forbindelse til den indiske og den arabiske varehandelen. Det skapte mange forbindelser, og det dukket opp mange spørsmål da jeg begynte å lese om disse tingene. Mye kultur er bevart i afrikansk musikk, blant annet innflytelsen fra både den indiske og den arabiske verden. Den afrikanske tradisjonsmusikken endret seg på grunn av kontakten med disse befolkningene. Det har blitt et utforskningsarbeid – alle spørsmålene om forbindelsene gjennom varehandelen og hvordan det har påvirket den videre kulturen. Penuka består av ti låter jeg skrev som bestillingsverk – alt i alt  skrev jeg 30 ulike stykker, men jeg landet på ti som passet fint på denne plata. Og den er et bidrag til historiefortellingen. For gjennom arbeidet med det prosjektet oppdaget jeg all bevegelsen – forskjellige folkegrupper fra Nord-Afrika, fra sør og fra vest. Slik blir også musikken påvirket. Et eksempel kan være slavehandel fra andre land til Marokko, som bidro til å skape stilarten som heter gnawa i dag og som er en religiøs musikk – gnawa er musikk, religion og språk. Jeg fant også forbindelser mellom musikken fra Tsjad, Sør-Afrika og Zimbabwe. Musikken jeg har laget, er en blanding av alle disse bevegelsene, av møtene mellom indisk kultur, arabiske kontinent og innflytelsen mellom afrikanske grupper. Om man lytter på platen blir det jo kontemporær jazz med innslag av fusion, på en måte. Men så er det elementer av tradisjonelle perkusjonselementer og sang som er hentet fra de ulike tradisjonene, det er en stor blanding, haha! Det er improvisasjonsmusikk også, naturligvis – jeg er jazzmusiker, jeg har ingen annen måte å tolke musikken på enn impulsivt og improvisatorisk. Harmonisk henter jeg også mye fra tradisjonell jazz. 

Du nevner forbindelsene mellom handel og kulturutveksling og hvordan det har preget musikk i et land som Mosambik – er det sammensatte opphavet til musikken noe som blir diskutert og opplyst om, eller opplever du at det er en litt skjult historie?
– Nei, det er nettopp det, plata er et bidrag til historiefortelling. Det snakkes ikke om det. Da jeg studerte musikkvitenskap for femten-tjue år siden, begynte jeg å oppdage det. Jøss, her var en sang med innflytelse fra arabiske melodier, her var plutselig instrumenter som kom fra andre kulturelle settinger. Religiøse ritualer hvor man bruker tablas, for eksempel. Opprinnelsen til det instrumentet kommer fra India – hvordan havnet det der? Jeg stilte masse spørsmål, men hadde ikke noen musikkhistorisk litteratur som kunne fortelle meg historien. Penuka er selvsagt ikke et definitivt bidrag, det er masse som kan hentes frem og fortelles om disse forbindelsene. På en måte kan det sammenlignes med sporene vikingene satte land på det europeiske kontinentet. Var det bare plyndring og handel, eller var det noe annet også? Det finnes mye litteratur om varene som utveksles, men ikke fullt så mye om kulturutvekslingen. 

Hva er årsaken til det?
– Det er et godt spørsmål. Jeg er veldig interessert i historie, jeg har studert musikkvitenskap og det er naturlig for meg å gå gjennom historien for å forstå musikken vi hører på og lager nå. Men det har kanskje ikke vært så mange som har vært interesserte i å for eksempel forske på koblingen mellom musikkhistorie og handel i afrikanske land. Nå ser du jo Kinas innflytelse på det afrikanske kontinentet, det er mye bevegelse der. Og da er det igjen et spørsmål om hva som blir den kulturelle påvirkningen – også nå for tiden er det lite beskrevet. Handler det bare om varer, eller deles for eksempel musikk også? Det er kanskje et behov for å skrive mer om det.

Fortell litt om bandet du har med deg her!
– Trommeslager Raciel Torres, gitarist Olav Torget, keyboardist Jørn Øien og bassist Per Mathisen spiller på alle spor. Sammen med meg blir det en kvintett, og i tillegg får vi alle de andre elementene i form av ulike gjester som kommer inn for å vise de kulturelle forbindelsene og inspirasjonskildene som ligger i musikken. Men kjernebandet er en gjeng jeg har holdt på med i cirka 10 år. Dette er den andre plata med Per og Raciel og den første med Jørn. Jeg lette etter noen som kunne bidra på en annen måte på piano på, og Jørn er en fantastisk musiker. Olav har en fantastisk kunnskap om afrikanske strengeinstrumenter – han er en av de få som mestrer instrumentet ngoni i Norge. Det var veldig viktig å ha bandet med meg – vi forstår hverandre og snakker samme musikalske språk. Når det kommer til gjester, ønsker jeg også å vise at Norge har et ganske stort mangfold av musikere som kommer fra forskjellige deler av verden. Det finnes folk her som kan musikken – som Jai Shankar og Rohini Sahajpal, som spiller tablas og sitar – de bor i Drammen. Så har vi for eksempel Mariama Ndure, som bidrar med sang på wolof-språk fra Gambia. Hun bor i Oslo. Khaleed Laaouam bor også i Oslo, han bidrar på strengeinstrumentet og marokkansk gnawa-sang. Det går tilbake til forbindelsen til Marokko og slaveriet som jeg nevnte – å forstå hvordan gnawaen har påvirket andre stilarter. Så kommer sangeren Reshail Mansoor fra Pakistan og bidrar med nord-indisk klassisk stil. I tillegg kommer det religiøse – tre musikere fra Rajasthan som jeg har jobbet med tidligere, Det siste er to perkusjonister fra Senegal som bidrar med afrikansk perkusjon. Men jeg kan ikke gå ut og si at dette er autentisk representasjon av den amerikanske, indiske, og arabiske musikken – de elementene er bare inspirasjonskildene. 

Hvor mye research har du gjort for å kunne benytte deg av de ulike musikernes kunnskap?
– Det er mye graving. Det var en periode der jeg dro til enkelte steder i verden og hadde tett kontakt med folk som spilte tradisjonsmusikk. Jeg tok opp på mobilen, lyttet og sang. Jeg prøvde å leve med tradisjonsmusikk akkurat som om jeg skulle levd med John Coltrane. Å prøve å synge melodiene, å forstå hvordan det er med improvisasjon i den musikken. Det handler om å forsøke å gjøre det til en del av sjelen min, på en måte. Jeg har en referanse for hver av låtene jeg har skrevet. Det kan være et opptak som jeg pleide å høre på hver gang jeg jogget eller gikk på tur, for eksempel. Eller ting jeg har sunget om og om igjen – det er ganske mye fordypning av den typen. Det andre er jo å sette seg inn i det teoretiske bak ulike former for musikk på et overordnet nivå. Hvordan stilarten forholder seg til intonasjon, å forstå skalaene som brukes, å sette seg inn i den rytmiske kompleksiteten. Det var også viktig å kunne tolke det på en vestlig teoretisk måte, slik at jeg kunne hjelpe kollegene mine med jazzbakgrunn med å omsette det. Som komponist er jeg nødt til å fordype meg veldig godt teoretisk, samtidig som jeg måtte føle musikken i kroppen. 

Du jobber med flere tradisjoner som benytter seg av og ser på improvisasjon på ulikt vis – endrer det også perspektivet du har på jazzutgangspunktet i musikken?
– Det jeg kaller improvisasjon i musikken er det jeg ikke har skrevet ned. Det er det mye av i indisk klassisk musikk, for eksempel. Steder i løpet av en fremføring der man får lov til å uttrykke seg selv. Improvisasjon finnes også i mange afrikanske tradisjoner – bortsett fra melodiene som skal være akkurat det samme. Og om du tenker på standardlåter, er det det samme – du har melodier og plass til å improvisere. Det er ikke et unikt element. Vi vet at jazz er en blanding, mye kom via slaveriet til USA. Da snakker vi om handelen igjen. Ting som kom fra afrikansk improvisert musikk er blitt til jazz. Det er viktig å forstå det. Det var ikke så lenge siden jeg hørte på et intervju med Miles Davis, hvor han sa at Kind of Blue var inspirert av afrikansk musikk. Men plata ble det den ble på grunn av John Coltrane, Cannonball Adderley, Bill Evans og så videre. Det er jo også en rekke Coltrane-plater som refererer til afrikansk musikk. Men spørsmålet er hva de refererte til – hvorfor store, viktige jazzkomponister som dem ble opptatt av det afrikanske på ulike tidspunkter i sine karrierer. Kanskje de var opptatt av opprinnelsen. Men hva opprinnelsen egentlig er, er en diskusjon som kan tas i alle sjangere. I musikken jeg har laget blir jazzen også en inspirasjonskilde, på linje med alle de andre musikkformene vi benytter oss av. 

Hvordan har du spilt den inn?
– Kjernebandet spilte inn alle sammen samtidig i Newtone, det var viktig å oppnå en god dynamikk. Om man spiller musikk sammen, er det viktig å være sammen og ha én historie å fortelle publikum. Det var grundig arrangert og forberedt, for jeg skulle legge ulike spor oppå det vi hadde spilt inn med de ulike gjestemusikerne. Det var ting jeg hadde komponert i forkant med en tydelig plan. De tingene ble lagt seinere, men de ble gjort i samme studio med samme lydtekniker som var til stede. Det er disse små elementene som jeg tror må til for å kunne føle at vi puster sammen. At hele musikken kommer fra samme sted. 

Det er jo en plate som inneholder mye musikk, mange ideer og elementer og ulike instrumenter. Hvordan sørger man for at noe sånn også puster, at det ikke blir for massivt?
– Hahaha, det er et godt spørsmål – det var en prosess. Som komponist er det jo denne musikken jeg har hørt. Det lytteren opplever er det som har hatt musikalsk betydning for meg. Kanskje jeg bruker instinkt og impulser for å få det til, sånn at det ikke skal føles som en hel masse separate ting, at plata går fra én del til den andre. Det går også tilbake til hva Penuka handler om – det er ikke bare én ting, det er et verk som har sine kompleksiteter, som inneholder musikk fra den arabiske verden og India. Vi hadde ikke oppnådd denne platen uten samarbeidet mellom alle de som spiller på låtene. Du får en følelse av at det er samme bevegelse. 

Hva er planene fremover? Kan det hende du for eksempel spiller inn mer av materialet som var utgangspunktet for Penuka?
– Jeg vet ikke, rett og slett. Jeg komponerer mye – så det er mye som er lagt på hylla. Alt handler om tidspunkter i karrieren og hva som er viktig for meg. Sånne prosesser, hvor jeg bare fortsetter å skrive, skrive, skrive er vesentlig for inspirasjonen. Men om alt det skal munne ut i noe, er vanskelig å si. Sånn har det vært på tidligere plater også. Jeg har hatt flere låter, men så sitter jeg og lytter: Hva er poenget med å legge til fem låter til? Jeg kan jo fortelle en historie med ti låter. Akkurat som man kan fortelle mange historier med å spille én låt i en time. Jeg har en historie å fortelle med Penuka – men det er de ti låtene du hører. Hvem vet hva som blir utgangspunktet neste gang – det er som sol, regn og snø. Det er forskjellige ting som beveger deg. Men forskningsarbeidet ligger der, jeg kan gå tilbake til det og gjøre nye ting – kanskje bedre enn det her.