- Django Reinhardt var en poet med gitar | Gildas Le Pape om hvorfor Djangos musikk rører så manges hjerter, selv syv tiår etter hans død

Av: Julie Brundtland Løvseth

Det er en mild og lavmælt Le Pape som møter opp på Cosmopolite en iskald desemberdag for å snakke om Django Reinhardt og String swing. Flere år har gått siden gitaristen meldte overgang fra det verdensberømte svartmetall-bandet Satyricon og ble en del av Hot Club de Norvège, en overraskende overgang for flere i følgerskaren.  

- Jeg tenker mye på hvorfor jeg både liker å spille svartmetall og String swing. Det er nok ulike fasetter av meg, samtidig som det er mye likt, rent teknisk, da begge sjangre er ekstrem gitar.

Ekstrem gitar krever utholdenhet og styrke

Både svartmetall og String swing involverer rask gitarspilling og stor dedikasjon når det gjelder øving og kontinuerlig spilling for å «holde seg varm». Le Pape beskriver det å være svartmetall-gitarist som en forlengelse av seg selv og hevder det er en ekstremsport når man fremfører på scenen. String swing mener han også er svært intenst og teknisk og en sjanger det krever mange års arbeid for å beherske. Lik en idrettsutøver trenger man mye utholdenhet, styrke og regelmessig praksis, forklarer Le Pape. 

Så hvordan kunne svartmetall-gitaristen plutselig hoppe over til en helt annen sjanger?

- Djangomusikk tilhører alle franskmenns DNA, litt i hvert fall. Det kan sammenlignes med at folkemusikk her i Norge ikke er ukjent for de fleste nordmenn. Da jeg bodde i Paris noen år ble jeg eksponert til Djangomusikk av flere som hadde spilt i mange år. Hver kveld i Paris er det jam sessions i denne stilarten. Jeg kunne lære ved kilden av musikere som var veldig aktive, forklarer Le Pape.

Den arabiske telefonen har transformert Djangomusikken

Le Pape mener det fortsatt er godt mulig å bli en god Djangomusiker uten å bo i Paris, og skryter av sin bandkollega Ola Erlien, som i svært ung alder har mestret sjangeren.

- Ola har fått med seg mange detaljer i stilen og kulturen, uten å være fransk eller å ha frankofil familie. Han har jobbet masse med instrumentet!

Samtalen dreier over til utviklingen Djangomusikken har tatt siden Django Reinhardt regjerte på 40-tallet.

- Tolkningene av Django har blitt mer ulikt utgangspunktet over tid. På fransk har vi et uttrykk som heter den arabiske telefonen – noen gjentar det opprinnelige budskapet og endrer budskapet for hver gjentagelse. Etter 70 år sitter vi igjen med noe ganske annet enn Djangos opprinnelige stil, selv om vi ofte spiller de samme låtene og bruker likt vokabular.

Siden Djangos tid har elgitaren bredt om seg og påvirket musikken, stilarter som rock og fusion og nyere former for jazz kan man umulig unngå når nye generasjoner musikere tolker Django.

Å være i nuet før hver konsert

Le Pape beskriver Django som en poet som skrev dikt med sin gitar:

- Poesien ligger i hvordan han improviserte. Han klarte å tenke i nuet hele tiden, han kom aldri med en ferdig løsning for konserten. Man hører hans sjel, og det er ganske magisk hva han har levert.

Djangomusikken kjennetegnes av harmonier og er ganske ukomplisert i forhold til mange andre jazzsjangre. Det er mye drama og overdrevne følelser, med vibrato som gjør musikken direkte, tydelig og kraftig.

Så gjenstår det å stille et spørsmål kanskje bare en som ikke er norsk kan gi svaret på:

- Hvorfor er akkurat nordmenn så glade i Djangomusikk?

- Lillebjørn Nilsens «Tanta til Beate» har laget en perfekt overgang fra String swing til norske viser. Det gjorde stilen tilgjengelig for en hel generasjon!