Jazzen er død. Den ligger i graven og råtner. Det er nok å ta i, men i forhold til posisjonen den hadde i det forrige århundre, så er det en følelse av at jazzen er «forbi». De største navnene har kommet og gått: Coltrane, Davis, Monk… Og spesielt for pianister har de siste par årene vært tøffe når to giganter i Ahmad Jamal og Chic Corea nylig takket for seg og reiste videre…
Graven til jazz har selvfølgelig blitt plyndret sønder og sammen. Hip-hop, soul, funk, house og bortimot alle moderne sjangre er sterkt berørt av den vide ideen av hva jazz er. Men for de som ikke er spesielt interesserte, for den gjengse mannen i gata, så er jazzens tid en bortkommen tid og dagens populærmusikk i et landskap som har bevegd seg nesten så langt som det er mulig fra jazzens grunnmurer. Det nærmeste Ola Nordmann kommer jazz er kanskje i juletiden, når Frank Sinatra, Nat King Cole og en horde croonere synger sukkersøtt om de hvite helligdagene.
Det kan hende de rendyrkede formene for jazz er borte, men i dets sted har en ny jazz blitt født. Det er flere nye bølger som danner nye iterasjoner av hva jazz er for noe. Der tidens tann og globalisering gir vei for kosmopolitiske identiteter og flerkulturelle smeltedigler som fostrer frem nye identiteter, opplevelser og erfaringer som gir giv til en «ny» jazz. På så måte er jazz et formskiftende, evigvarende vesen som alltid vil returnere med en jazz som begynner å ta for seg utenfor det snevre samfunnet av de jazz-interesserte. Ta sør-Londons populære renessanse med artister som Nubya Garcia, Kamaal Williams og 2023s vinnere av Mercury Prize, Ezra Collective.
Men ned og over Atlanteren foregår det en utvikling som fryder. I Brasil, et land der jazzen står sterkt: gjennom sammenblandinger med afrikansk rytme-tradisjon til samba og fusjoner som Bossa Nova. Men de fleste artistene som er profilerte i Brasil er ofte hvite eller lyshudede, noe som gjenspeiler den sterke kolorismen og rasismen som er tungtveiende i det brasilianske samfunn. I motsetning til USA der den svarte profil alltid har vært sentral i kunstformens utøvelse.
Utviklingen det er snakk om, er et knippe artister som har slått gjennom glasstaket og tatt dratt jazzen tilbake til dens røtter. Laget av afro-brasilianere og for afro-brasilianere. En av disse er Amaro Freitas. En pianist som en må tenke seg at selv Jamal og Corea kan nikke anerkjennende til hvor enn de er. Såpass er hans talent!
For Freitas tar jazzen tilbake til en av formene av fremstilling som utgjør kjernen av slik musikk: trioen. En pianist, en bass og en trommeslager. Her er pianisten virtuosen og det er imponerende uttrykk han kommer med. Fra å være 15 og snuble over en Chick Corea DVD og studere på imaginære tangenter, fordi han ikke hadde tilgang på et piano, har han kommet langt. Han er en komplett tekniker og på mange måter en klassisist, i jazzens forstand. Hans komposisjoner beveger seg rundt sterke motiv, ofte introdusert i starten av låtene og han arbeider deretter gjennomført og artikulert med de. Det kan være motivene er dikotomier eller tredelte og pyramidale (med en base og to, vekslende «motsvar»), så hans arrangement kan på papiret fremstå litt avansert, men med et gjennomlytt så forekommer de meget naturlig. Det skal sies at disse strukturene ofte gjenspeiles av bassen, trommen og deres relasjoner til Freitas på klaver. Men på en meget ryddig måte og bruk av klassiske teknikker, som kontrapunkt og polyfoni: som gjennom fuge-teknikken fra barokken.
Dette danner et grunnlag som da lekes og rokkes ved via rytme og narrativ. For Freitas sine komposisjoner utarter seg som fortellinger. Fortellinger som suger deg inn med sine lekne melodier, ertende repetisjoner og overordnede romantiske, lidenskapelige stilisme. Det er et stort prosjekt og samtidig bruke slike sterke teknikker men på en måte som føles naturlig. Noe av det lettbeinte kommer av hans bruk av pianoet som perkusjon. Og videre finne en tonalitet i denne trefningen mellom pianoets iboende natur og ‘slagets’ kraft. En ide som nok kommer fra det vest-afrikanske, der trommer ikke bare er ‘trommer’ men er hele instrumenter i seg selv med tone, melodi og rytme i ett.
Noe av denne musikaliteten oppstår av hans sterke forståelse av ur og lokal musikk fra Brasil og dens iboende, uanstrengte sving og anslag. Fra å vokse opp rundt fester med forrò, brega og funk, til å anvende karnival-kulturen og mer tradisjonelle svarte former som maracatu, frevo, baião, ciranda og maxixe. Det er i disse kjernene han finner sine kreative nukleuser som når slengt gjennom en prisme av ekstrem forståelse for struktur og akkompagnement kan kreere verker som med en viss letthet blander de overnevnte klassiske virkemidlene med en sjarm, karisma og styrke en skal lete lenge etter.
Så ja, kanskje jazzen døde…Men det var nok den rendyrkende, fullblods amerikanske versjonen av den som ble lagt til hvile. Freitas beviser med sin unike, kulturelle bakgrunn og afro-brasilianske røtter at ideen av fullblods-jazz fortsatt eksisterer men med røtter plantet et annet sted enn New Orleans. Han illustrerer jazzens autentiske natur slik. Han beviser at jazz er en ren form for skildring av livserfaring, av opplevelse. Så historiene i låtene, avstikkerne i rytmene og humoren i anslaget er hans erfaringer, hans egne digresjoner og vitser han selv har erfart. Det vi hører er HAN.
Med slike selv-aktualiserende og refleksive kvaliteter kreerer Freitas en sonisk opplevelse som lar oss som hører transcendere og ta en reise gjennom det afro-brasilianske Brasil, det svarte Brasil, det bortgjemte og usette Brasil.